Farlig avfall skal i utgangspunktet ikke havne i restavfallet fordi det skal sorteres ut og leveres til godkjent mottak. Dersom det likevel mot formodning havner farlig avfall i restavfallet, vil strenge rensetiltak og krav til utslipp sørge for at det ikke gir noen konsekvenser.

I tillegg regulerer konsesjonsvilkårene blant annet evt. overutslipp og stiller krav til at anlegget må stoppes dersom dette skjer.

Vi kommer fremdeles til å satse på kildesortering og materialgjenvinning fordi dette er både miljømessig og økonomisk lønnsomt for flere fraksjoner. En god kildesortering danner grunnlaget for en god avfallsbehandling.

Tromsø kommune jobber også konkret med avfallsreduksjon gjennom Grønn Hverdag.

Et forbrenningsanlegg planlegges først og fremst for brennbart avfall som i dag går til deponi. Som kjent vil det fra 2009 ikke være lov til å deponere brennbart avfall.

I konsekvenutredningen finner du konklusjoner for følgende forhold: Utslipp til luft, utslipp til vann, utslipp til jord, uhell og overutslipp, restprodukter og avfall fra anlegget, transportsystem og trafikk, støy, lukt og nærmiljø, anleggsperioden, brannsikkerhet, tilknytning til elnettet, landskap og estetikk, kulturmiljø og kulturminner, plante-, dyre- og friluftsliv, næringsliv og syssel setting, helserisiko og langtidsvirkning, miljøregnskap og samfunnsøkonomisk nytte.

I følge denne utredningen vil ingen av de vurderte miljøfaktorer gi konsekvenser som medfører at tiltaket ikke kan gjennomføres både i Breivika og Tromsø Miljøpark.

Du kan også lese om dette i Brennaktuelt nr.3.

De vil ikke få billigere energi enn andre. Slik det ser nå vil det være bedrifter og større forbrukere (også nye boligkomplekser med vannvarmesystemer), som kan bli tilknyttet et fjernvarmesystem og på den måten kan få gunstigere vilkår for levert varme (som produseres i et forbrenningsanlegg), men ikke gratis energi.

Energiprisen vil likevel i den store sammenhengen være markedsorientert og en del av kostnadsdekningen for anlegget. Vi forutsetter at denne energiprisen er konkurransedyktig. Gratis energi i denne settingen ville da automatisk medføre høgere avgifter på behandlet avfall, som igjen kunne føre til høyere renovasjonsavgifter.

Med de forutsetninger som er lagt til grunn i Konsekvensutredningen vil et energigjenvinningsanlegg være lønnsomt for kommunen. Det er også sannsynlig at energiprisene vil stige i årene fremover, noe som gjør anlegget mer konkurransedyktig og dermed mer lønnsomt.

Miljøverndepartementet har i Stortingsmelding nr. 21 (2004-2005) skissert virkemidler overfor nedbrytbart avfall, og går blant annet inn for at deponering av nedbrytbart avfall skal forbys innen sommeren 2009. Forbudet vil bli gjennomført ved en forskriftsendring.

Man regner med at det i fra 2009 kun vil være anledning til å deponere 20% av de totale avfallsmengdene.

For å imøtekomme myndighetenes krav har Tromsø kommune valgt å gjennomføre en konsekvensutredning som forventes å gi svar på om det vil være forsvarlig å etablere et anlegg i Tromsø. Dersom det ikke er mulig å etablere et slikt anlegg må kommunen finne andre alternativer.

Formålet med en konsekvensutredning er å kartlegge virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Dette fremgår av plan- og bygningsloven § 33-1. Utredningene skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning både i planleggingsfasen og når tiltaket eventuelt skal besluttes gjennomført.

Kommunestyret i Tromsø vedtok 28. november 2001 at det skal igangsettes konsekvensutredning vedrørende energianlegg. I konsekvensutredningen skal alternativ lokalisering som Breivika, SMOR-anlegget og tilknytning til oppdrettsanlegg spesielt vektlegges. I tillegg reguleres dette av plan- og bygningsloven.

På denne måten sikrer man både en bedre planleggingsprosess, et bedre beslutningsgrunnlag og en bedre viten om virkningene av store utbygginger.

Da må kommunen finne andre alternativer. Dette er utredet i konsekvensutredningen og kalles null-alternativet. De svenske anleggene i Kiruna, Boden og Umeå synes å være de mest aktuelle alternativene. Problemet er at ingen kan gi entydige svar om muligheter og vilkår for levering til disse anleggene i fremtiden. Ut fra dagens situasjon vil de tre nordligste anleggene i Sverige ha begrensede muligheter for å ta i mot de aktuelle totalmengdene i Troms/Finnmark.

Ja, det er nødvendig fordi vi skal fortsette å sende avfall til materialgjenvinning slik vi gjør i dag. Energigjenvinning er ingen erstatning for materialgjenvinning under forutsetning av at materialgjenvinning er økonomisk og miljømessig lønnsomt.

Her finner du Konsekvensutredningen

I denne sammenhengen er et energigjenvinningsanlegg et anlegg som tar i mot brennbart avfall og brenner det. Varmen som oppstår i forbrenningsprosessen kan brukes til å produsere ny energi.

Ved forbrenning av avfall skapes det varme som brukes til oppvarming av vann. Varmtvannet sirkulerer mellom varmesentral og forbrukere i nedgravde, isolerte rør. Fjernvarme blir brukt til oppvarming av boliger, institusjoner og bedrifter og kan være et rimelig supplement til vanlig elektrisitet.

Det kan i utgangspunktet motta alt avfall som er brennbart. Brennbart restavfall inneholder mye brennbart organisk stoff som inneholder energi. Det er like mye energi i 4 tonn avfall som et tonn olje. Avfall som kan materialgjenvinnes skal imidlertid ikke brennes dersom det finnes tilfredsstillende løsninger for det.

Nei. Farlig avfall skal leveres til godkjente mottak for dette.

Rangstigen skal være slik sentrale myndigheter har definert det med materialombruk øverst, deretter materialgjenvinning, så energigjenvinning og til slutt deponering av det avfallet som ikke kan nyttes i noen av de første alternativene.

Det er mulig å ombruke eller materialgjenvinne ca 50 – 55 % av avfallet. Deretter vil kostnadene ved materialgjenvinning bli uforholdsmessig store.

Ja, de anlegg som vurderes i Tromsø er tilpasset den mengden avfall som kostnadsmessig ikke egner seg for materialgjenvinning. Et eksempel er vinduskonvolutter, som består av tre fraksjoner. Disse koster for mye å separere før de kan gjenvinnes (plast i vinduet, lim og papir).

I Troms fylke produseres ca 110 000 tonn med avfall hvert år. I Tromsø kommune alene produseres det ca 45 000 tonn med avfall hvert år. Dette tilsier at med bare Tromsø kommune som avfallsprodusent og med ca 40 – 45 % av avfallet som brennbart, kan vi regne med ca 20 000 tonn inn til et energigjenvinningsanlegg. Tar man med hele fylket, kan man regne opp mot 50 000 tonn brennbart avfall.

Her inngår alt brennbart avfall som ikke naturlig kan materialgjenvinnes og der kostnadene ved materialgjenvinning blir uforholdsmessig høye. Det er ofte avfall som har blandingsfraksjoner i seg og der separering ikke er hensiktsmessig.

Det er ikke et ønske fra Tromsø kommune at etablering av et energianlegg skal innvirke på sortering for materialgjenvinning. Derfor etableres det et optisk sorteringsanlegg for å kunne øke andelen av avfallet som kan gå til materialgjenvinning, men er selvfølgelig avhengig av at brukerne sorterer riktig og godt.