Forprosjektets konklusjoner fra Rambøll er avgitt

Forprosjektet bekrefter konklusjonene fra konsekvensutredningen. Rambøll anbefaler at det etableres et forbrenningsanlegg i Tromsø for produksjon av elektrisitet og varme med en årskapasitet på 60 000 tonn.

Last ned hele rapporten her

---

GLIMT - nyhetsbrev fra SINTEF

Sakset fra: SINTEF, GLIMT Nr 34-2004
Energigjenvinning av avfall – valg av teknologi

Andelen av kommunalt avfall som går til energigjenvinning i Norge kan dobles innen 2010 som følge av at rammevilkårene for avfallshåndtering endres. Ved bygging av energigjenvinningsanlegg, er derfor valg av  teknologi viktig.

Rammevilkårene for energigjenvinning av avfall i Norge og ellers i Europa er i kraftig endring, og forholdene ligger derfor vel til rette for energigjenvinning av avfall. Dette skyldes i hovedsak de føringer som ligger i EU-direktiver og forurensningsloven, som regulerer avfallshåndtering i Norge. Stortingsmelding nr. 24 om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, har som målsetting at Norge innen 2010 skal gjenvinne 75% av alt generert miljøfarlig avfall. Årsaken til økt fokusering på gjenvinning er ønsket om å minimalisere utslipp fra avfallsfyllinger og samtidig gjenvinne material- og energiinnholdet i avfallet. Statistisk Sentralbyrås fremskrivning av avfallsmengdene i år 2010 estimerer totale avfallsmengder til ca 7,8 mill. tonn. For å kunne oppfylle den nasjonale målsettingen, må 5,85 mill. tonn av de 7,8 mill. tonn gå til material- og energigjenvinning. En rapport utarbeidet av Prosessindustriens Landsforbund (PIL) sammenligner veksten i planlagte anlegg med potensialet for energigjenvinning av avfallsmengden i 2010. PIL-rapporten konkluderer med at ca to tredeler av potensialet for energigjenvinning av avfallet, vil være utnyttet med alle planlagte anlegg på plass i 2010. Det betyr i så fall at energiutnyttelsen av norsk avfall vil øke fra 17 til 35%, eller en dobling av dagens energigjenvinningsnivå.


Kraftig skjerpede utslippskrav
Samtidig som mengden avfall som vil gå til energigjenvinning sannsynligvis vil øke betraktelig til 2010, har vi de siste 15 årene sett en betydelig skjerping av utslippskrav til forbrenningsanlegg i Norge og resten av verden. Det nye EU-direktivet 2000/76/EC, som regulerer utslipp fra avfallsforbrenning, er i ferd med å innføres i Norge og er allerede brukt ved konsesjon til forbrenningsanlegget i Bergen. Direktivet er ment å tre i kraft for nye anlegg fra 2002 og for eksisterende anlegg fra 2005. Dette innebærer skjerpede utslippskrav til både eksisterende og nye forbrenningsanlegg.

De nye kravene for utslipp til luft omfatter støv, 13 ulike tungmetaller, nitrogenoksider (NOx), sure komponenter som hydrogenfluorid (HF), hydrogenklorid (HCl) og svoveldioksid (SO2), karbonmonoksid
(CO), uforbrente hydrokarboner (TOC) og dioksiner. I tillegg er det også gitt strenge krav til kontinuerlig målinger og overvåkning av prosessen samt krav til utslipp til vann og håndtering av restfraksjoner (bunnaske og renseprodukter).


For å illustrere utviklingen av utslippskrav til luft for avfallsforbrenningsanlegg, kan vi ta Heimdal Varmesentral (HVS) i Trondheim som et eksempel. Tabellen viser utviklingen for krav til utslipp til luft for HVS i perioden fra 1983 og frem til de nye EU-kravene i 2005. Da HVS fikk sin første konsesjon i 1983, var det kun satt krav til utslipp av støv og andel uforbrent avfall i asken. I løpet 90-tallet har kravene blitt kraftig skjerpet. Antall komponenter underlagt utslippskrav til luft for HVS i år 2005, vil ha økt fra 1 til 21 siden 1983. Samtidig har også utslippskravet for mange av disse komponenter blitt skjerpet i den samme tidsperioden.


Hvilke elementer består et energigjenvinningsanlegg av?
Heimdal varmesentral i Trondheim er et av de store energigjenvinningsanleggene for kommunalt restavfall i Norge. Figur 1 viser hvilke elementer som inngår i anlegget samt hvilke restprodukter som går ut av anlegget. I hovedsak består anlegget av en lagringsbunker som kan lagre avfall for en ukes forbruk. Videre mates avfallet inn i et brennkammer hvor avfallet omdannes til en varm røykgass og aske (bunnaske og flyveaske). En varmtvannskjel, som er koblet til Trondheims fjernvarmenett, gjenvinner varmen fra røykgassen. Deretter renses røykgassen for flyveaske og andre uønskede komponenter i et rensesystem, før den slippes ut pipa.


Hva må en ta hensyn til når en skal velge teknologi?
I hovedsak vil følgende faktorer være avgjørende når en skal velge teknologi for energigjenvinning av avfall:

• Avfallssammensetning og mengde
• Rammevilkår (utslippskrav, krav til energigjenvinning, behandlingsgebyr)
• Tekniske krav til anlegg
• Tilgjengelighet
• Drift- og vedlikehold
• Krav til forbehandling av avfallet
• Energikvalitet (kraft og/eller varme)
• Infrastruktur (transportavstander, beliggenhet i forhold til energiavtager, etc.)
• Økonomi

Utover teknologivalg vil også det å få publikums aksept for å bygge anlegg, være sentralt for en utbygger. Dette blir ofte gjort gjennom å presentere planer og vurderinger for hele utbyggingsprosessen for publikum. I forbindelse med konsesjonsbehandling av planlagte anlegg, må det utføres en konsekvensutredning som blant annet vil se på miljøbelastning forårsaket av anlegget som skal bygges. Videre er det enkelte utbyggere som legger stor vekt på arkitektur for å forhindre visuell forsøpling.


Konvensjonell teknologi
Nasjonalt og internasjonalt finnes mange produsenter av energigjenvinningsanlegg for avfall. Utvalget av teknologi og løsninger er stort, men den dominerende teknologien på verdensbasis er forbrenning av avfall på rist (eksempel vist i figur 1). Ristforbrenning er en vel utprøvd og robust teknologi som kan håndtere usortert, ikke forbehandlet avfall. Avfall med objekter som kan være opp mot en meter i diameter kan håndteres på konvensjonelle ristanlegg. Denne type anlegg blir stort sett bygd for å håndtere store avfallsmengder (typisk > 50 000 tonn/år). De senere år har også disse anleggene vært gjenstand for betydelige forbedringer, spesielt med tanke på renseteknologi som gjør at de kan klare de nye utslippskravene. I de senere år har det også blitt bygget flere anlegg som benytter “fluidized bed” (FB) teknologi som vist i figur 2. Det vil si at avfallet mates inn i en reaktor fylt med fluidisert sand. Denne teknologien har sin styrke i at den er fleksibel med tanke på avfallstype og gir en god blanding mellom luft og brensel og dermed god utbrenning. Lave utslipp av nitrogenoksider (NOx) er en annen fordel med denne typen teknologi. Dette betyr at det normalt sett ikke er nødvendig med sekundære rensetiltak for å klare det nye utslippskravet for NOx. FB teknologi stiller derimot strenge krav til forbehandling av avfallet før det mates inn i reaktoren. Forbehandling innebærer ofte utsortering av uønskede avfallsfraksjoner slik som metaller, glass og eventuelt våt-organisk avfall. Etter utsorteringen blir avfallet kvernet ned til en partikkelstørrelse mindre enn 15 cm før det mates inn i reaktoren. Ellers kan renseanlegget bestå av de samme komponenter som for konvensjonelle ristanlegg.


Småskala anlegg og avanserte prosesser
Dagens avfallshåndteringssystemer og rammevilkår åpner for andre typer anlegg enn de konvensjonelle. De store anleggsleverandørene signaliserer også dette selv, ved å legge betydelige utviklingsressurser inn mot nye energigjenvinningsanlegg for avfall. Stikkord for utviklingen fremover er desentraliserte småskala anlegg og avanserte prosesser. På grunn av relativt høye investeringskostnader, har størrelsen på forbrenningsanlegg som har blitt bygd i Norge ligget i området 30 – 40 000 tonn/år og oppover til 160 000 tonn/år. Dette har ført til at forbrenningsanlegg har blitt bygd i byer eller by-nære områder. Flere land, deriblant Norge, har svært spredt bebyggelse og dermed blir transportavstander lange dersom alt avfall som energigjenvinnes skal sendes til byer.  Behovet for å håndtere avfall i nærmiljøet har ført til behov for småskala anlegg, anlegg som kan håndtere avfallsmengder fra 30-40 000 tonn/år og mindre, og som samtidig kan konkurrere på pris mot større anlegg.

I Norge er det to firma som utvikler teknologi for energigjenvinning av avfall. Disse er Energos og Enviroarc. Energos har levert flere anlegg som er i drift med avfall som brensel, mens Enviroarc er i kommersialiseringsfasen. SINTEF Energiforskning og NTNU ved Institutt for energi- og prosessteknikk (termisk energi) har over flere år utviklet kompetanse og teknologi innen miljøvennlig energiutnyttelse av avfall. Energosteknologien er blant annet et resultat av dette arbeidet.

For å kunne være konkurransedyktige, baserer småskala anlegg seg ofte på avansert teknologi som pyrolyse eller gassifisering. Pyrolyse vil si å varme opp avfallet uten lufttilførsel. Produktene er gass, tjære og koks som videre kan benyttes i andre prosesser eller energigjenvinnes integrert i pyrolyseanlegget. Gassifisering vil si delvis oksidering av avfallet hvor det produseres en brenselgass (syntesegass) som for eksempel kan benyttes i brennkammer eller gassmotor. Enkelte avanserte prosesser har også mulighet for å smelte asken slik at det som normalt ville blitt unyttiggjort bunnaske, vil kunne bli oppgradert til et lagringsstabilt produkt som kan benyttes som erstatning for fyllmasse i veier og lignende.

Kilde: www.sintef.no

---